Derfor kjører jeg en lav-statusbil!

La det være klart; jeg har brukt mye penger på bil i mitt liv. Til kjøp, oppussing, felger, dekk, ekstrautstyr, fet lyd for å nevne noe. Det har vært et rikt bil-liv, men sånn i ettertid, sett med nøkterne spareøyne – et sammenhengende tapsprosjekt.

Da min økonomiske oppvåkning startet, var et av mine første grep å selge en passe ny Golf beheftet med billån. Solgte med tap selvsagt, bilen var nok halvert i verdi, men likevel – skal man begrense et tap og fjerne en utgift, så må sterkt lut til.

Så dermed var jeg kvitt et billån med månedlig utgift på 2300 kroner.

Jeg er egentlig ikke veldig avhengig av bil, så de første par årene etter dette delte jeg bil med min mor, og var for første gang i mitt liv uten bil en periode. Imidlertid stod ikke bilen hennes på den siste EU-kontrollen, og dermed var det duket for bilkjøp igjen.

Jeg la en plan (har blitt så utrolig mye flinkere til det) og her var mine vurderinger for bilkjøpet:

Ikke langkjøringbehov gjorde behovet for god kjørekomfort lavt
Bilkjøpet skulle ikke utløse lånebehov
Maks kjøpspris skulle være 25000,-
Merke på bilen var helt uvesentlig
Eu-godkjent for opp mot maks tid ønskelig
Registerreim skiftet nylig
Ikke krav til tilstand for øvrig, men grei bruksstand og ikke rustproblemer

Etter en del leting slo det meg at franske biler var vesentlig lavere priset enn tilsvarende tyske og japanske. Det ble en del leting blant franske småbiler i alder 12-14 år, og hva fant jeg?

Citroen småbil, 4 dørs
2001-modell
Pris 15000,-
120000 km på telleren
Nettopp Eu-godkjent for 2 nye år
Skiftet registerreim på 105000
Fin i lakken, ikke rust – greit interiør

Slik jeg ser det er det først og fremst innen sikkerhet en nyere bil kan være å foretrekke. Imidlertid er bilen stort sett til småkjøring i by, og dermed er en eventuell kollisjonshastighet lav. Bilen er likevel utstyrt med kollisjonsputer, så helt uten sikkerhetsutstyr er den ikke.

Slik jeg ser det oppnår jeg følgende fordeler ved å eie denne bilen:

Ettersom bilen kan erstattes av en tilsvarende bil for 15000, er i så fall 15000 den største utgiften jeg noensinne vil ta på bilen. Å bytte girkasse eller andre dyre reparasjoner gjør vraking som et helt greit alternativ.
Jeg trenger ikke vær engstelig for småbulker og lakkskader. Jeg vil ikke bruke penger på utbedring av disse og i det store og hele utgjør de ikke noe verditap å snakke om på bilen.
Jeg vasker bilen kun manuelt – maskinvask er bortkastet på en slik bil.
Jeg sparer penger på kaskoforsikring
Ingen låneutgifter – ingen rentekostnader

Og hva blir jeg så belastet med? Jo, selvsagt kan driftsutgiftene bli høyere. Men som sagt, en storskade eller maskinskade av alvorlig art vil bare gjøre at jeg vraker bilen. Vanlige slitedeler må også byttes på nyere biler, så bremseklosser og eksosanlegg vil selvsagt måtte byttes.

Det som selvsagt er den største belastningen er jo den belastningen folk sliter med å takle. Å «nedverdige» seg selv til å kjøre en gammel bil. I statusjagmaset vil det være uaktuelt å ikke ha en ny bil, men da koker alt ned til starten av artikkelen.

Jeg har forlatt dette livet med kostnader jeg ikke ser poenget i lenger. Jeg blåser i hva folk mener om bilen min. Det jeg imidlertid vet, er at jeg har en mye bedre bankkonto enn flere av de som SUV-er rundt meg. Å jobbe og slite for å holde liv i et stort billån er ikke et prioritert valg for meg lenger.

Etiketter: bilhold, prioriteringer, spare, utgifter